Foreningen

Maskingrossisternes Forening er en ikke-kommersiell bransjeforening som jobber for gode og rettferdige rammebetingelser for bransjen.

MGF – samler og styrker!

Maskingrossisternes Forenings historie går tilbake til 1909, og vi har en arv som vi forvalter for våre medlemmer og for vårt bidrag til myndighetene gjennom gode og utfordrende år.

I dag har MGF tre faggrupper – anleggsmaskin, industri og kompressorer, og jobber for gode og rettferdige rammevilkår for våre bransjer. Men, vi er så mye mer! I dag arbeider vi med strategiske satsningsområder som er viktige for samfunnet:

Bærekraft
Rekruttering
Sikkerhet og beredskap

På områder som er viktig for medlemmer, samarbeidspartnere, brukere av maskiner og ikke minst det norske samfunnet skal vi dele kompetanse, bidra til utvikling og videreutvikle oss og medlemmene. Vi samarbeider bredt med andre foreninger og organisasjoner, offentlig virksomhet og myndighetene. I tillegg henter vi kunnskap og bidrar til innspill på utviklingen i EU gjennom vårt medlemskap i CECE og FEM.

Under pandemien ble det klart at de fleste av våre medlemmer understøtter kritisk infrastruktur både innenfor helse, forsyning, produksjon og infrastruktur. Det er derfor viktig at våre medlemmer blir hørt når lov- og regelverk etableres og når planer legges – i fred, krise og krig. En økende spenning i verden viser igjen behovet for at næringsliv og myndigheter jobber sammen.

MGF i historien

Krigsutbruddet i 1914 kom helt overraskende både på norske myndigheter og befolkningen. Men det viste seg raskt at Norge kunne holde seg nøytralt, og noen så allerede tidlig at krigen ville føre til høykonjunktur på grunn av behovene i de krigførende landene. Hele næringslivet ble stillet overfor en rekke problemer og vanskeligheter, særlig de som arbeidet med import. Den forbigående høykonjunkturen kom også maskingrossistene til gode. De var leverandører til det produserende næringslivet som hadde behov for alt tilgjengelig teknisk utstyr. På mange områder oppsto det vanskeligheter og vareknapphet for importhandelen. Og for det nøytrale Norge ble det ikke enkelt rent politisk. Mens de krigførende landene ønsket å opprettholde sine handelsforbindelser med de nøytrale landene, ville de samtidig for enhver pris forhindre at krigsviktige varer kom den andre krigførende part til gode. Kompliserte kontrabandebestemmelser ble fastsatt spesielt av de allierte.

Det ble MGFs oppgave både å orientere sine medlemmer om de innviklete reglene, og samarbeide med myndighetene for å oppnå brukbare praktiske løsninger. Et av de vanskeligste områdene var olje- og olje produkter der særlig de allierte var spesielt nøye med å forhindre at oljen ble videreeksportert til kontinentet. Også her ble det nødvendig å ta opp særlige forhandlinger ledet av maskinoljegruppen i MGF. Etter forhandlinger med britiske myndigheter ble det opprettet et felles sertifikatkontor sammen med Olie- og Farvehandlerforeningen. Ordningen fungerte tilfredsstillende sålenge krigen varte. Løsningen førte til at det ble utarbeidet en standardavtale som senere ble benyttet ved inngåelse av en rekke tilsvarende avtaler. Importen av maskiner sank i de første krigsårene fra 27,6 millioner kroner i 1913 til 24,8 millioner kroner i 1915. Justert for prisstigningen var nedgangen i volum ca. 25 %. Fra 1915 steg importen sterkt, og oppgangen fortsatte inntil det kom et kraftig tilbakeslag i norsk økonomi i 1921. Det førte til at mange av medlemsbedriftene måtte innstille eller overlate sine forretninger til andre. Tross en vanskelig tid fortsatte de fleste av de gamle firmaene som medlem av MGF. Av de rundt 50 medlemsbedriftene var det nå 15 aksjeselskaper, men bransjen var fortsatt preget av mange personlige eierforhold.

Maskinteknisk utvikling

Tross vanskelige tider skjer det mot slutten av 1920 årene og frem mot 1940 en teknologisk utvikling som særlig etter annen verdenskrig skulle få stor betydning for MGF. Størst er utviklingen innen bygg og anlegg der maskinene for alvor gjør sitt inntog på byggeplassen. Dette førte til at flere maskingrossister nå også ble importører av anleggsmaskiner og anleggsteknisk utstyr. Etter hvert fikk dette et stadig større omfang, og etter krigen vokste det frem en rekke store importfirmaer av anleggsmaskiner for å dekke den stadig voksende bygg- og anleggsvirksomheten. Disse ble etter hvert viktige leverandører som tilførte næringen mye nytt. Flere av firmaene ble medlemmer av MGF selv om det til å begynne med var stor motstand mot å slippe til utenlandske firmaer med norske datterselskaper. Denne kraftige økningen av anleggsmaskiner og utstyr var blant annet grunnen til at det i 1974 for første gang ble holdt en egen utstilling for anleggsmaskiner i regi av MGF. I dag er anleggsmaskingruppen den desidert største i foreningen målt i forhold til omsetning. Også innen verktøymaskinene var det en betydelig teknisk utvikling, særlig etter krigen. Dessuten skapte nye materialer som rustfritt stål, lettmetallene, plaststoffene, nye produkter som papp- og papiremballasje, konfeksjonsklær, legemidler og mye annet, nye produksjonsmuligheter, nye industrier og nye behov. For ikke å glemme bilens gjennombrudd. Dette og ikke minst den økende mekaniseringen i bygg- og anleggsbransjen førte til at maskinimportørene kom til å spille en stadig viktigere rolle som leverandører for næringslivet. Senere ble Norge en oljenasjon med nye oppgaver ikke minst for den mekaniske industrien. Den største endringen kom likevel da datateknologien for alvor gjorde seg gjeldende fra begynnelsen av 1970 – tallet. Dette satte sitt preg på hele bransjen, endret produktene og skapte nye muligheter. Kravene ble skjerpet både når det gjaldt produktene og selskapenes konkurranseevne, fagkunnskap og kundeservice. For bedre å forstå den tekniske utviklingen i det hundreåret MGF har eksistert og hvordan foreningen har tilpasset seg ny teknikk og metoder, er det senere i denne fremstillingen et eget kapitel som omhandler noen viktige sider ved denne utviklingen.

Vanskelige år – rolig foreningsperiode

Ved 50 – årsjubileet for MGF i 1963 ble det utgitt en kort jubileumsberetning skrevet av Torleif Amundsen. Om perioden fra 1921 til begynnelsen av 1930 – årene skriver han: «Årene fra 1921 til begynnelsen av 1930 årene var en vanskelig tid både for næringslivet og arbeidslivet. Konkurser og tvangsauksjoner hørte til dagens orden og fra 1923 og utover måtte en rekke banker innstille. Arbeidsløsheten var stor og arbeidsforholdene usikre. Både arbeidsgivere og arbeidstakere hadde store vanskeligheter å stri med, og motsetningsforholdet tilspisset seg efterhvert som de vanskelige tidene fortsatte. Kampmidlene var streiker og lockouter. Året 1931 var et typisk streikeår og må vel også betegnes som kulminasjonen i det spente forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det var nu tydelige tegn til konjunkturomslag. Man var endelig kommet så langt at de økonomiske skadevirkninger efter verdenskrigen på det nærmeste var overvunnet og forholdene nærmet seg det normale.» For perioden 1923 til 1939 foreligger det lite arkivmateriale og ellers få opplysninger som kan fortelle oss om foreningens virksomhet. Trolig har foreningens medlemmer hatt nok med å holde hjulene i gang i disse vanskelige årene. Et forslag fra høsten 1921 om å redusere medlemskontingenten fra kr. 25,- til kr. 20,viser også de vanskelige tidene, likeså en uttalelse i en sak fra året etter som avsluttes slik «- saa har jo ogsaa vor branche ligget helt nede i de to siste aarene». Mellomkrigstiden er i det hele tatt en rolig periode for foreningen uten de store saker. Foruten å holde medlemmene orientert om saker av felles interesse, var en viktig oppgave å revidere og ajourføre de felles salgs- og garantibetingelser. De hadde bestått sin prøve gjennom krigstidens høykonjunktur, men i 1921 var det tid for en betydelig revisjon. Nye salgsbetingelser ble vedtatt i 1922. I det hele tatt har revisjon og oppdatering av salgs- og garantibetingelsene vært viktig for foreningen slik at de hele tiden var tilpasset skiftende tider og endrede krav. I begynnelsen av 1930-årene skjer det et generasjonsskifte på formannssiden da daværende formann Sam Eie dør i 1935 som den siste av formennene som hadde vært med på stiftelsen i 1909 og sammenslutningen i 1913. Ser vi maskinimporten som et mål på utviklingen fra 1928 til 1939 viser denne en import av ikke elektriske maskiner i 1928 på 33,5 millioner kroner, i 1939 på 67,4 millioner kroner. I det hele tatt ble de siste fem årene før siste verdenskrig en vekstperiode i Norge med fremgang for hele næringslivet. MGF hadde i 1939 45 medlemsbedrifter. Men frykt for ny krig og økt usikkerhet ble stadig mer fremtredende. Ville landet klare å holde seg nøytralt også i en ny krise?

Krigsutbruddet i september 1939 innvarslet en ny og hard tid, også for vårt land. Ennu lå noen måneder med DEN FORLENGEDE ARM forholdsvis normale forhold foran oss, men krisetiltakene ble stadig flere og mer merkbare. Bensinrasjonering og strenge lovbestemmelser angående prisforhøyelser var av de første. Den umiddelbare følge for vår forening var at den ifølge nevnte lovbest emmelse måtte nedsette en såkalt «Krisekomité» senere kalt Prisutvalget som fikk i oppgave å kontrollere at medlemmenes prisforhøyelser ikke brøt med prisforskriftene. Gjennemgåelsen av alle de prismeldinger som begynte å strømme inn fra medlemmene medførte betydelig arbeid og foreningens virksomhet ble fra nu av sterkt preget av de unormale forhold som var inntrådt og som skulle vare i en årrekke fremover. Så kom 9. april 1940.

Krig og okkupasjon

Den tyske okkupasjonen kom til å prege hele det norske næringslivet både direkte og indirekte. Varemangelen ble merkbar, lagrene ble etter hvert tømt og erstatningsvarer dukket opp, ikke bare i husholdningen. For Maskingrossisternes Forening betydde okkupasjonen nytt ansvar og nye oppgaver. Krisekomiteen eller Prisutvalget ble av Prisdirektoratet gitt ansvar som et offentlig utvalg og fikk til behandling prissaker fra hele bransjen, ikke bare fra medlemmene. Prisutvalget fikk stor betydning, blant annet ved å hindre urim eligheter og sikre en faglig bedømmelse av sakene. Arbeidsmengden økte kraftig, og innføringen av frivillig og tvungen rasjonering la store byrder på foreningen som for første gang måtte skaffe seg kontorhjelp. Advokat Jakob Andreas Kittelsen som var foreningens første forretningsfører og ansatt i MGF fra 1948 til han fratrådte som juridisk rådgiver i 1987, gir i sin bok om MGFs første 75 år en god beskrivelse av den vanskelige balansegangen mange industribedrifter kom i etter tyskernes okkupasjon av Norge i april 1940. Da var det fremdeles en viss selvstendighet for næringslivet, og Norges Industriforbund oppfordret i samarbeid med Administrasjonsrådet bedriftene til å holde hjulene i gang. Kittelsen skriver: «Etter hvert ble det gitt regler for hvordan næringslivet skulle fungere. – Og det var nødvendig å etablere et samarbeid mellom myndighetene – i denne forbindelse Prisdirektoratet og Forsyningsdepartementet- og nær ingslivets organisasjoner. Ledelsen i MGF fant i likhet med andre bransjeorganisasjoner at det var nødvendig å delta i dette samarbeidet. – Dette arbeidet bygget på den grunnleggende forutsetning at vårt næringsliv skulle holdes i gang så godt forholdene tillot det, slik at folks dagligliv kunne fortsette så vidt mulig normalt. Denne målsetningen var på den annen side en forutsetning for at okkupasjonsmakten kunne utnytte landets ressurser i sin krigføring, og i situasjonen lå det med andre ord en klar interessekonflikt. Balansegangen mellom disse to stridende interesser preget både foreningens og medlemmenes arbeid og holdninger gjennom hele okkupasjonstiden. Det er med tilfredshet man kan konstatere at foreningens medlemmer på meget få unntagelser nær, var fullt klar over hva som ble krevet av dem, og de klarte med rimelig hell å styre de varer de kunne disponere over i den retning som best kom det norske sivile liv til gode».

Etter hvert som motstanden mot okkupasjonsmakten og det nazistiske styret økte, tiltok også presset fra de nazistiske myndighetene. Gjennom en rekke tvangstiltak ønsket de å tvinge bransjeforeningene og firmaene til å godta «den nye tid». I april 1942 ble prisutvalgene erstattet med nazistiske prisformenn. MGF ble ikke utsatt for direkte press fra de nazisistiske myndighetene, men Økt sikkerhet på glatte veier var viktig også før i tiden. I annonsen til denne spesielle sandsprederen fra Maskin K. Lund i 1940 heter det: Disse spredere er økonomiske i bruk. De kan lettvint festes til lastebiler av hvilken som helst type. 24 Prisutvalget ble avviklet og arbeidet ikke tatt opp igjen så lenge okkupasjonen varte. Mer alvorlig ble det da loven om «alminnelig nasjonal arbeidsinnsats» kom vinteren 1943 og opprettelsen av Norges Handelsforbund der alle næringsdrivende skulle tvangsinnmeldes og bistå myndighetene med «nasjonal» arbeidsinnsats. Også MGF ble tvangsinnmeldt, men svarte da med å avvikle hele foreningens kontorvirksomhet og gå under jorden, dvs man ga beskjed om at man ikke lenger hadde noe kontor eller sekretariat som kunne ta seg av foreningssaker. I årene 1943 og 1944 ble det derfor ikke holdt noen generalforsamling. På denne måten unngikk man å få oppnevnt noen «politisk» leder. I denne tiden gjaldt det for bedriftene å holde hjulene i gang uten å støtte okkupasjonsmakten og samtidig hindre at ansatte ble utskrevet til arbeidsinnsats. Med få unntakelser motsto bedriftene presset.

Frigjøringen i mai 1945 betydde slutten på den tyske okkupasjonen, men ikke på landets problemer. For næringslivet ble varetilførslen det største problemet. Behovene var store på nesten alle områder. For MGF ble likevel tiåret etter krigen kanskje det viktigste i hele foreningens historie. Tiden var preget av gjenoppbygging og stor aktivitet, men med streng rasjonering, vare mangel, importrestriksjoner og ikke minst av streng valutakontroll. Samtidig skulle landet gjenreises og ny industri komme i gang. Årene 1945 til 1955 er et viktig og vanskelig tiår for norsk næringsliv med mange store utfordringer. Også for MGF som fikk store og krevende oppgaver i nært samarbeid med myndighetene. Kittelsen gir i sin jubileumsbok en omfattende redegjørelse for de oppgaver som MGF ble stilt overfor i årene etter krigen. Det var særlig tre områder der foreningen kom til å spille en viktig rolle; fordeling av importkvoter, prisfastsettelse og fordeling av tyske lagre. Han skriver: «MGF påtok seg – i samarbeid med myndighetene – betydelige oppgaver i gjenreisningens DEN FORLENGEDE ARM tjeneste. I spørsmålet om importkvoter la myndighetene til rette betingelsene for handelssamkvem, men det ble næringsorganisasjonene og dermed MGFs oppgave å kartlegge landets behov for teknisk utstyr og orientere myndighetene om hvor innkjøpsmulighetene fantes. Når varene kom hjem oppstod fordelingsproblemene og behovet for prisregulering. På disse områder gjorde MGF en kjempeinnsats gjennom sine to hovedkomiteer – Fordelingsutvalget og Prisutvalget.»

I gjenreisningens tjeneste

Fordelingsutvalget var opprinnelig oppnevnt på anmodning av departementet for å bistå med fordelingen av de innkjøpene som ble gjort av staten. Samarbeidet omfattet også etter hvert fordelingen av den private importen på landsbasis. Importen var fortsatt begrenset, derfor oppsto det fordelingsproblemer. Dette ble et meget omfattende arbeid for foreningen. Regelverket var komplisert og særlig kvotefordelingsprinsippet var et område som skapte mye diskusjon og til dels strid i foreningen. Kittelsen skriver: «Den grunnleggende uenigheten i foreningen gjaldt oppfatningen av kvote systemets virkning som en beskyttelse av de veletablerte firmaer». For å forstå omfanget av dette arbeidet; i 1949 hadde fordelingsutvalget 35 møter og behandlet 1500 lisenssøknader. Først i 1955 var importforholdene tilnærmet normale og den krisebestemte statsreguleringen ikke lenger nødvendig. Et viktig forhold i etterkrigstidens Norge og som påvirket arbeidet med fordelingen av de statlige innkjøpene, var blant annet Marshallhjelpen der USA i perioden 1948 til 1952 stilte ca. 12 milliarder dollar til gjenoppbyggingen av Europa, av dette fikk Norge ca. 3 milliarder kroner i direkte og indirekte støtte. Dette førte til at innkjøpsmulighetene ble betydelig bedre.

Like etter krigen ble MGFs prisutvalg anmodet av Prisdirektoratet om å ta opp igjen sin virksomhet. Arbeidet ble etter hvert meget omfattende og krevende med nesten ukentlige møter, ofte sammen med styret eller fordelingsutvalget fordi det i stor utstrekning bestod av de samme personene. I 1948 behandlet prisutvalget ca. 1200 meldinger og søknader, året etter hadde det 18 møter og behandlet hele 1350 saker. Arbeidet fortsatte i om lag samme omfang frem til 1952. Sommeren 1953 fikk utvalget beskjed fra Prisdirektoratet om at det var løst fra sin oppgave. En ny prislov var på trappene og den trådte i kraft fra 1954. Dermed var etterkrigstidens detaljerte system for prisfastsettelse bortfalt. Hovedreglen i den nye prisloven var at det er forbudt å ta, kreve eller avtale priser som er urimelige.

Tyske lager

Da tyskerne kapitulerte i mai 1945 måtte de etterlate store mengder krigsmateriell og annet teknisk utstyr foruten rene forbruksvarer. Utstyret var for det meste brukt, men i stor grad fullt brukbart og godt egnet til å erstatte utslitte maskiner og utstyr i den norske industrien. Den tyske virksomheten hadde vært betydelig under krigen blant annet innen bygg og anlegg, og på lagrene fantes lokomotiver, dampvegvalser, kraner, knottfabrikker, verktøymaskiner og trebearbeidingsmaskiner, dieselmotorer, verktøy av forskjellig slag og mye annet. Utstyret var spredt over hele landet, og var nå tilgjengelig for det norske markedet.

Foreningen hadde allerede et godt samarbeid med Forsyningsdepartementet, og i august 1945 ble en egen avtale om fordeling av tyske lagre undertegnet sammen med Direktoratet for Fiendtlig Eiendom. Her het det at MGF «bemyndiges til og forplikter seg til å overta maskiner, maskinrekvisita og andre varer som vanligvis forhandles av maskingrossistene fra fiendtlige lagre i SydNorge til og med Nord Trøndelag fylke, som disponeres av Forsyningsdepartementet og Gjenreisningsdep artementet eller Direktoratet for Fiendtlig Eiendom». Avtalen inneholdt videre en rekke bestemmelser om utvelgelse, salg og betaling. De tyske lagrene var som nevnt spredt over hele landet, men de største lå i Østlandsområdet. Organisasjon Todt, tyskernes byggorganisasjon i Norge, hadde sitt hovedlager på Ulven i Oslo, og der ble det «hurtig en livlig handelsvirksomhet». Foreningen leide et område på Filipstad der man samlet sammen varer fra Østlandsområdet. Fremgangsmåten ble at Direktoratet ga beskjed om hvilke lagre og hvilke varer som var frigitt, deretter underrettet 30 foreningen de firmaer som var interessert i kjøp og satte sitt merke på utstyret. Kjøpesummen ble fastsatt ved forhandling eller ved takst. Arbeidet ble meget vanskelig og krevende, og innbød både til «krangel og mistanker». De militære kunne rekvirere og hadde forkjøpsrett til dette utstyret, og det gjorde ikke oppgaven lettere. Samarbeidet med Dir ektoratet ble etter hvert også anstrengt, blant annet ble det klaget over at en del materiell var overtatt for billig. Dette førte til at en ny avtale måtte på plass i 1946. Men lagrene ble etter hvert tømt og ordningen bortfalt ved årsskiftet 1946/47. MGF samlede kjøp fra tyske lagre beløp seg til 2,7 millioner kroner. Ikke det store beløpet, men man skal huske på at det i stor utstrekning dreide seg om brukt materiell som ble priset meget lavt. Staten skulle ikke tjene penger på salget, hensikten var at verdifulle og brukbare maskiner og materiell snarest mulig skulle komme til nytte i gjenreisningsarbeidet. Fordelingen av de tyske lagre ble i årsberetningen for 1945 karakterisert som en av de viktigste oppgaver som foreningen har hatt, men også som en av de vanskeligste i foreningens historie.

Et nødvendig oppgjør

Et nødvendig arbeid etter krigen som foreningen også måtte gjennom, var om noen av medlemsbedriftene hadde overtrådt grensen for leveranser til okkupasjonsmakten. Å trekke grenser mellom det som var et akseptabelt økonomisk samarbeid med fienden og det som var utilbørlig og dermed rettsstridig, viste seg meget vanskelig. MGF løste saken ved å opprette et eget internt utvalg som skulle se på utilbørlige leveranser til okkupasjonsmakten. Noen leveranser var ikke til å unngå, blant annet var den tyske bygge- og anleggsvirksomheten meget omfattende. Det å unndra seg lev eranser som kunne oppfattes som sabotasje, ble straffet meget strengt. Utvalget innhentet opplysninger fra medlemsbedriftene, men også fra andre forhandlere, og oversendte flere av sakene til Erstatningsdirektoratet for videre behandling. Bare et fåtall av sakene omhandlet medlemmer av foreningen og kun ett medlem ble ekskludert fra foreningen på grunn av uakseptable forhold under krigen. Foreningens medlemmer viste i det hele tatt en klar nasjonal holdning under hele okkupasjonen. Med dette anså MGF seg ferdig med økonomiske land svikoppgjøret. Som heldigvis ikke satt noen dype spor i foreningens historie.

Etter frigjøringen i 1945 ble det tatt opp 24 nye medlemmer i foreningen som da til sammen talte 78 medlemmer. Frem til og med 1953 var dette økt til 103 medlemmer.

Importen av ikke elektriske maskiner var i samme periode økt fra 19,6 millioner kroner til 617,3 millioner kroner, et tydelig resultat av gradvis bedre importforhold. Men fortsatt var det et stort udekket behov. De mange store oppgavene foreningen ble pålagt i tiåret etter krigen førte til et stort arbeidspress på foreningens styre, utvalg og enkeltmedlemmer. Det ble derfor nød vendig å ansette faste tillitsmenn, få egne kontorer og bygge opp en servicefunksjon for å bistå i de eksterne oppgavene og bedre kontakten med medlemmene. Dette ble de viktigste oppgavene de to neste tiårene.

Hvem kunne bli medlem?

Et av de spørsmålene som har vært under diskusjon i foreningen gjentatte ganger opp gjennom årene er kriteriene for medlemskap. Ved stiftelsen i 1913 var kravet til medlemskap i foreningens lover og regler beskrevet slik: «Som medlemmer kan opptas enhver der driver engrosforretning i maskiner for træ, jern og sten, rekvisiter, maskinoljer og derhen hørende artikler». Altså et tilnærmet personlig medlemskap.

I 1922 ble lovene endret til «kan optas ethvert norsk importfirma, med overveiende norsk kapital, som driver osv». Her snakker man nå om firmaer, ikke personer og har innført et krav om at både firmaer og kapitalen skal være norsk.

I en revisjon i 1940 legger man til at firmaet må ha vært i maskinbransjen i minst fem år, dessuten at firmaet som hovedartikler skulle føre lager og forhandle maskiner og maskinrekvisita. Senere ble nasjonalitetskravet ytterligere styrket ved at firmaet skulle ha overveiende norsk kapital og at firmaet skulle være importør.

Det norske kapitalkravet falt bort i 1968, men fort satt heter det at firmaet skal «opptre som selvstendig norsk maskinforretning». Disse strenge bestemmelsene førte blant annet til at Atlas Copco A/S i 1970 fikk avslag på sin søknad om medlemskap.

Men diskusjonen om MGF skulle slippe utenlandske firmaer inn som medlemmer dukket naturlig nok opp igjen senere. Det ble diskutert på ny flere ganger, og selv om mange nok gjerne ville beholde nasjonalitetskravet innså man etter hvert at de utenlandske firmaene med salgskontor i Norge hadde fått så stor markedsandel at det var meningsløst å holde dem utenfor. Særlig var verkstedbedriftene redde for at deres leverandører skulle etablere egne firmaer i Norge. Dette har nok vært en av de vanskeligste sakene for MGF etter krigen. Den endelige avklaringen kom på generalforsamlingen i 1980 da den nasjonale beskyttelsen bortfalt og betingelsen for medlemskap ble formulert slik: «Som medlem kan opptas ethvert i Norge representert firma eller registrert filial av utenlandsk aksjeselskap som i eget navn omsetter maskiner og/eller utstyr i et slikt omfang at det er naturlig å betegne firmaet som maskingrossist». Dessuten skal firmaet blant annet ha «tilfredsstillende lager og servicemuligheter». Men firmaer hvor stater eller et statseid selskap har bestemmende innflytelse, kan fortsatt ikke bli medlem.

Det er interessant å følge utviklingen av foreningens lover fordi den forteller om en lang historie fra de personlige medlemskap til dagens krav, og dessuten avspeiler de holdningsendringer MGF har vært nødt til å gjøre for å tilpasse seg skiftende forhold. På denne måten viser MGF at de har fulgt med i den næringslivsutviklingen som har funnet sted.

Etiske regler

MGFs lover inneholdt opprinnelig ingen bestemmelser om illojal konkurranse.

I 1937 ble en bestemmelse om eksklusjon utvidet med «Medlemmene skal iaktta kollegiale hensyn og må ikke innlate seg på illojal konkurranse. Medlemmene skal gjøre sitte beste for å holde standens anseelse og sosiale posisjon oppe». Den behandlingen foreningen gjorde overfor medlemmene i det økonomiske rettsoppgjøret etter krigen, skjedde nettopp på bakgrunn av denne bestemmelsen.

I 1957 ble hovedbestemmelsen i loven om utilbørlig konkurranse innarbeidet i formålsparagrafen.

Etter hvert følte styret i MGF at det var naturlig å utarbeide egne etiske regler. Disse ble vedtatt på generalforsamlingen i 1981. Første del av paragraf 1 lyder: «Et medlem må ikke ta initiativ til å overta agenturer eller representasjoner for leverandører som han vet, eller burde vite, allerede er representert ved et annet medlem». Kittelsen skriver i sin bok dette i en kommentar: «Behovet for en spesifisering av reglene om god forretningsskikk i relasjon til konkurransen om representasjonene, er sannsynligvis aktualisert av en generell voksende interesse for forretningslivets etikk og av at frykten for de dårlige tider skulle påvirke evnen og viljen til å respektere grensene mellom lojal og illojal konkurranse. Man må kunne gå ut fra at en nøyaktig grensebeskrivelse har en forbyggende virkning».

De etiske reglene har vært en viktig rettesnor for medlemmene i de siste vel tretti årene, og har gitt bransjen gode og sunne arbeidsvilkår i et stadig mer utsatt konkurransesamfunn.

De etiske reglene ble på generalforsamlingen våren 2012 besluttet innarbeidet i MGFs vedtekter, og i 2024 ble det gjort en ekstra tydeliggjøring gjennom å, i tillegg til etiske krav i vedtektene, utarbeide egne etiske retningslinjer som gjelder både i arbeidet mellom forening og medlemmer, mellom medlemmer når de møtes i foreningssammenheng og for medlemmer som opptrer utad på MGFs vegne.

Samarbeid med andre

Forholdet til handelens hovedorganisasjoner har også vært et diskusjonstema i foreningen. Den første maskingrossistforeningen ble som gruppe medlem av Christiania Handelsstands Forening allerede i 1910 og medlemskapet fortsatte etter dannelsen av MGF i 1913. Gjennom dette medlemskapet ble foreningen i 1919 tilsluttet Norges Handelsstands Forbund. Men det tok mange år før det ble et direkte medlemskap i NHF, først i 1937 ble foreningen innmeldt som landsomfattende bransjemedlem.

Medlemskap i Norges Grossistforbund som ble opprettet i 1923, har også vært diskutert en rekke ganger. MGF og enkelte andre landsomfattende organisasjoner er karakterisert ved at de har et sterkt teknisk preg og at de er importører som leverer direkte til kunden. Derfor passet ikke MGF etter deres syn inn i Norges Grossistforbund. Men så i 1987 besluttet styret å melde foreningen inn i Norges Grossistforbund. En av grunnene var at foreningen i mellomtiden var blitt bygget ut slik at det kunne ta seg av en del oppgaver som MGF tidligere gjorde selv. Men medlemskapet varte ikke lenge. Mot slutten av 1980 – årene kom det en omlegging av strukturen innen næringslivets hovedorganisasjoner.

1. januar 1989 ble Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) etablert som en sammenslutning av tre store organisasjoner. Ett år etter etableres Handelens og Service næringens Hovedorganisasjon (HSH). Denne ble dannet ved at fem organisasjoner blant annet Norges Grossistforbund gikk sammen i en organisasjon.

Dermed opphørte Norges Grossistforbund og MGF ble direkte medlem i HSH. Hovedorganisasjonene skal arbeide med både næringspolitikk og ivareta bedriftenes arbeidsgiverinteresser. I 2011 endret HSH navn til hovedorganisasjonen Virke.

MGF er fortsatt medlem i MGF, og vi har et utstrakt direktesamarbeid med bransjeorganisasjoner som NSF, MEF og EBA.

Gjennom satsningen på bærekraft og et økende fokus på utslippskutt i næringslivet, har samarbeidet til miljøorganisasjonene også styrket seg.

Bakgrunnen for etableringen av Servicekontoret i 1957 var økt arbeidsmengde overfor medlemmene og at myndighetene godtok at kostnadene til rene ser viceytelser kunne fordeles på medlemmene og at denne utgiften kunne trekkes fra i firmaenes inntekt. Fra og med 1960 og frem til 2010 har Servicekontoret avlagt eget regnskap og medlemsavgiften ble etter hvert gradert etter firmaenes omsetning. I 1981 ble Servicekontoret organisert som en selvstendig organisasjon med egne lover og eget styre. Med virkning fra 2010 skjedde det en betydelig omlegging av regnskapsprinsippene i MGF. Da ble blant annet alle delregnskapene fra gruppene og messene samlet i ett resultatregnskap, samtidig med at foreningen regnskapsmessig nå er delt i to hovedområder, Foreningen og Servicekontoret.

Servicekontoret har i det hele tatt spilt en viktig rolle i MGFs historie etter krigen. Det har hatt det koordinerende ansvaret for messer og utstillinger, og i alle år vært sekretariat med de oppgaver som ligger i dette. Viktige oppgaver fra disse tidlige årene var blant annet utarbeidelsen av en oversikt som omfattet de firmaer medlemmene representerte, dessuten ble det formidlet forespørsler fra utenlandske leverandører etter representanter i Norge. Og man begynte å sende ut importstatistikk for forskjellige varesorter. En annen viktig oppgave fra disse tidlige årene var som arrangør av rimelige charterturer til utstillinger i utlandet, spesielt til Hannovermessen i Tyskland. Den første turen ble arrangert i 1954 og disse var i mange år et populært tilbud med god deltagelse.

En livslang oppgave

Den økte arbeidsmengden rett etter krigen førte til at siviløkonom Kjell Ørn Wiik i mars 1947 ble ansatt som sekretær i MGF. 1. januar 1948 ble advokat Jacob Andreas Kittelsen ansatt som forretningsfører og leder av foreningens kontor. Han var også foreningens juridiske konsulent og arbeidet spesielt med salgs- og garantibestemmelsene. Fordi Kittelsen fortsatte sin advokatpraksis førte dette etter forholdsvis kort tid til at Wiik fikk den daglige ledelsen av kontoret og senere Servicekontoret, og det utviklet seg en naturlig arbeidsdeling mellom de to. Det var disse to som tok initiativet til og gjennomførte den første Tekniske Messen i 1951 og dermed la grunnlaget for MGFs lange og omfattende messevirksomhet. På grunn av Servicekontorets omfattende virksomhet ble Wiik fra midt på 1960-tallet titulert som generalsekretær.

For Wiik og Kittelsen ble MGF en livslang oppgave. Wiik fratrådte som generalsekretær i august 1982 ved oppnådd aldersgrense etter 36 års ansettelse, mens Kittelsen sluttet som juridisk rådgiver 1. januar 1987 etter 38 år i foreningens tjeneste.

Som ny leder etter Wiik ble ansatt Paul Eilertsen med tittel av direktør. Eilertsen kom fra Norges Kolonial – og Landhandlerforbund og var direktør frem til 2010. Under hans periode fortsatte utstillingene som viktige og økonomisk gode tiltak.

Han ble etterfulgt av Anita Helene Hall som ble ansatt som direktør høsten 2010. Her bryter MGF en barriere i sin ellers svært mannsdominerte kultur og ansetter sin første kvinnelige leder. Hun overtar en organisasjon med god økonomi, sterke tradisjoner innen utstillinger og messer, og med ambisjoner både til modernisering og utvidelse av MGF.

I 2017 tiltrådte dagens direktør Tone Lindberg Grøstad ledelsen av servicekontoret.

Lokalisering

I årene frem til 1945 var det formannen som holdt kontor for foreningen. Den kraftige økningen av arbeidsmengden like etter krigen gjorde det nødvendig med bedre kontorforhold, og i 1948 fikk man leie to rom i Møllergaten 3.

Foreningen anskaffet i 1956 en liten offsetmaskin slik at man kunne tilby medlemmene trykking av blant annet formularer, salgsbrev og brosjyrer foruten bransjens felles salgs- og garantibetingelser. Dette utviklet seg til et lite moderne servicetrykkeri, MGF Trykk, særlig etter at foreningen flyttet til nye kontorer i Rosenkrantz gate 22 i 1959.

Da foreningen i desember 1968 flyttet til kontorer i Handelens Hus på Drammensveien i Oslo, nå Henrik Ibsens gate 90, ble trykkerivirksomheten overført til et eget aksjeselskap EMGE – Service A/S. Grunnen var blant annet at de grafiske leverandørene som den gang var medlem av foreningen ikke skulle konkurrere med deres kunder. Av praktiske grunner ble trykkerivirksomheten i 1974 overdratt til Moltzau & Co som opprettet et trykkeri i bygget. Dette var i drift i noen år.

I 2023 besluttet generalforsamlingen at ny lokalisering skulle utredes, og i 2024 flyttet servicekontoret inn i nye lokaler i Drammen.

I perioden fra slutten av 1950 – tallet og frem til 1980 befester Maskingrossisternes Forening sin stilling som en solid og samfunnsnyttig forening. Den får en fast org anisasjon med egne ressurser, nye og gode kontorforhold, og avklarer viktig interne og eksterne spørsmål. Utstillingsvirksomheten bygges ut med egne Vei og Anlegg utstillinger fra 1974 som sammen med de Tekniske Messene er med på å gi foreningen et godt omdømme og ikke minst en solid økonomi.

De første årene på 1970 – tallet var spennende år i norsk politikk og økonomi. Den største politiske saken var spørsmålet om norsk medlemskap i Det Europeiske Fellesmarkedet, EF. Foreningen gikk sterkt inn for et medlemskap og arrangerte en rekke møter om saken. Den ga også betydelig økonomisk bidrag til støtte for ja siden. Selv om Norge sa nei til EF – medlemskap ved folkeavstemningen i 1972, ble norsk økonomi og næringsliv likevel sterkt påvirket av etableringen av det Europeiske Fellesskapet, EU, og senere gjennom vår tilknytning til EØS. En av konsekvensene for maskinimportørene var nedtrappingen av tollbeskyttelsen. I 1978 bortfalt toll på maskiner og teknisk utstyr for hele Vest-Europa.

Men den kanskje største nasjonale begivenheten kom i begynnelsen av 1970-årene da det ble funnet driv verdige oljeforekomster i Nordsjøen, og Norge etter hvert ble en oljenasjon. Trolig er dette den hendelsen som har betydd mest for det moderne Norge. De store innvesteringene som fulgte og som fortsatt er meget viktige for vårt næringsliv, skapte en betydelig virksomhet, en lang rekke nye bedrifter og nye muligheter. Også en rekke selskaper innen MGF fikk etter hvert betydelige leveranser spesielt til offshoreleverandørene. De fikk også ta del i de meget store ringvirkninger som offshorevirksomheten skapte både på land og til sjøs. Likevel ser det ut at norsk offshorevirksomhet bare i mindre grad ga en økning av medlemstallet.

Men oljefunn til tross. I sin bok minner Kittelsen om at de første årene som oljenasjon var landets investeringer større enn inntjeningen, først i 1979 kom landet på plussiden i forhold til utlandet. Men utenlandsgjelden var fort satt høy. Myndighetene måtte sette bremsene på og i 1978 ble kronen nedskrevet med 8 prosent. Han skriver: «Alt i alt var perioden fra 1977 til 1982 den vanskeligste i etterkrigstiden for foreningens medlemmer og ikke alle kom helskinnet gjennom den».

Ser vi på importen av ikke elektriske maskiner var den i 1960 på 1.066 millioner kroner, for første gang hadde importen passert 1 milliard kroner. Ti år senere var importen steget til 3.070 millioner kroner, mens den i 1980 var på 10.603 millioner kroner, for første gang over 10 milliarder kroner. På grunn av endret beregningsgrunnlag gir ikke tallene et helt entydig bilde, men likevel et godt generelt uttrykk av situasjonen for maskinimportørene. Men mye av økningen de siste ti årene frem til 1982 skyldes hovedsakelig en kraftig inflasjon.

På generalforsamlingen i 1970 vedtok man igjen å åpne adgang til å etablere bransjegrupper med egne formenn for å kunne ta opp «spørsmål av spesiell interesse for vedkommende bransjegren». De første gruppene som ble konstituert i 1971 var Anleggsmaskingruppen, Bilverktøygruppen, Krangruppen (Mobilkrangruppen), Den grafiske gruppen( (Norsk Grafisk Leverandørforening), i 1972 kom Verktøymaskingruppen og Gaffeltruckgruppen. Andre grupper kom til senere, mens noen er gått ut. Her ser vi en spesiell side ved MGFs organisasjon, selvstendige bransjegrupper innen rammen av foreningens vedtekter og lover. Dette er en ordning som fortsatt gjelder og fungerer godt, men gruppe sammensetningen er i dag en noe annen. I dag har vi tre grupper – anleggsmaskin, industri og kompressor. Og under faggruppene finner man egne undergrupper for teknologi, bærekraft og sikkerhet.

Ser vi på utviklingen fra 1980 til 2000 er foreningen inne i en relativt rolig periode, men ikke uten problemer og utfordringer. Den største og viktigste aktiviteten er helt klart messene. De er en gjenganger i årsrapportene der det henvises til enten messer som er arrangert eller skal arrangeres. Vei og Anlegg befester i disse årene sin posisjon som den ledende anleggsmaskinutstillingen i landet. Den finner sin endelige form og blir et samlingssted for den stadig økende bygg- og anleggsindustrien. For medlemmene i MGF blir refusjonen etter utstillingene etter hvert betydelig. For å hindre at firmaer meldte seg inn bare på grunn av utstillingene, ble medlemsforholdet innskjerpet i forhold til utstillingsrefusjonene.

Men 1980-årene er ikke uten problemer. I 1986 kommer et kraftig konjunkturomslag med sterkt fallende olje priser. Og den norske krone ble nedskrevet med 12 prosent. For maskingrossistene ble 1988 et spesielt vanskelig år. Importen faller med hele 20 prosent og byggearbeider på Norges Varemesses anlegg på Sjølyst gjør at Den Tekniske Messen det året må flyttes til Hellerudsletta. Den Tekniske Messen fire år etter, i 1992 på Sjølyst, blir en vanskelig messe for foreningen. Den faller sammen med et år med et meget svakt marked og flere grupper maskinleverandører deltar ikke. Dette fører til et nærmere samarbeid med Norges Varemesse som nå tar et større økonomisk ansvar.

Ser vi på hele tjueårsperioden øker imidlertid importen av ikke elektriske maskiner fra 10,6 milliarder i 1980 til 42 milliarder kroner tjue år senere, altså nesten en firdobling, mye på grunn av anleggsmaskinene. Disse er nå langt på vei blitt den største gruppen innen foreningen målt etter omsetning. Medlemstallet holder seg i begynnelsen av denne tjueårs perioden på rundt 180, øker så til litt over 200, men faller etter hvert utover i 1990 årene og er i år 2000 på 132. Årsaken skyldes nok flere forhold blant annet de generelle strukturendringene i norsk næringsliv med oppkjøp og sammenslutninger, og de økonomiske problemene på midten og slutten av 1980-tallet. Det resulterer i at flere store firmaer som dekker mange områder får problemer, ja noen forsvinner helt. I kjølvannet dukker det opp en del nye firmaer, i noen tilfeller startes de av ansatte fra de gamle firmaene.

Størst problemer får verktøymaskinsiden som i denne perioden opplever lavere omsetning. Men foreningen la ingen stor kraft i å skaffe nye medlemmer. MGF var relativt lite kjent utad og det kan virke som om man var fornøyd med et håndterlig medlemstall som sto i forhold til foreningens aktivitet. Tilbudene til medlemmene, utenom utstillingene, var heller ikke så mange, det var et par medlemsmøter i året og en nyttig medlemsbulletin som utkom fra 1990-årene. Denne formidlet en rekke saker som blant annet tollspørsmål, importforhold og nye regler innen arbeidslivet, og var spesielt viktig for de mindre bedriftene. Og så var det torskemiddagen om høsten og generalforsamlingen.

Midt på 1990 – tallet utarbeidet MGF for første gang en egen brosjyre, « I Næringslivets tjeneste siden 1913». Her fermheves medlemsbedriftenes landsomfattende import-, salgs-, og servicenett med flere tusen kontaktpunkter for å betjene næringslivet. Videre heter det «MGF- medlemmene har direkte kontakt med verdens ledende maskinprodusenter og er produsentenes forlengede arm i Norge. MGF-medlemmene introduserer raskt tekniske nyheter, ”landevinninger” som gir grunnlag for et enda mer konkurransedyktig næringsliv. Som formidler av teknikk og løsninger har MGF-medlemmene bygd opp et høyt kompetansenivå. I tillegg har de bygd opp reservedelslager og servicekompetanse slik at maskinbrukeren raskt kan gis den hjelpen som trengs». Beskrivelsen er en god konkretisering av hva foreningens medlemmer kan tilby. Den inneholder også de krav MGF stiller til sine nye medlemmer når det gjelder å holde lager og servicemuligheter, erfaring fra bransjen og illojal konkurranse. Men den ble lite fulgt opp av andre tiltak for å profilere foreningen.

Datateknologi gir nye utfordringer

Utover i 1980-årene begynner datateknikken for alvor å gjøre seg gjeldende innen maskinbransjen. Samtidig skjer det innen bygg- og anleggsvirksomheten store endringer, og bransjen blir etter hvert mer industrialisert. Det betyr en rekke nye bedrifter, spesialisering og nytt utstyr. Utbyggingen offshore skyter fart og skjerper kravene til kvalitet og sikkerhet. Kvalitetssikring, dokumentasjon og HMS blir nye begreper som innvirker på hele næringslivet og selvfølgelig også på MGFs medlemmer. Men det er særlig den økte bruken av datateknikk innen verktøymaskinene og trebearbeidingsmaskinene som i første omgang får størst betydning for MGFs medlemmer. Dette endrer på mange måter firmaene og deres produkter. Kittelsen har en interessant kommentar om disse forholdene i slutten av sin bok som var ferdig til 75 – års jubileet i 1988. Her skriver han: «Den mekanisering av bygg og anlegg, inklusive oljeutvinningsanlegg som vi har opplevd i løpet av den siste menneskealder, har i det hele tatt forskjøvet tyngde punktet i foreningen fra de tradisjonelle maskiner til teknisk utstyr for bygg og anlegg. Det er vanskelig å anslå medlemmenes samlede omsetning, men den må antas å ligge på over 5 milliarder kroner, og at maskiner og transportmidler for anleggs- og gruveindustrien nu utgjør omtrent halvparten av omsetningen. Denne forholdsmessige forskyvning illustrerer dels utviklingen i bygg og anlegg, dels tilbakegangen i metallbe arb eidingsindustrien, spesielt skipsverftene. For trebearbeidingsmaskiner har utviklingen fulgt de vanlige konjunkturmønster. Et annet trekk i utviklingen er elektronikkens inntog i maskineri og tekniske apparater. Datastyringen representerer et enormt teknisk fremskritt, men skaper også nye vanskeligheter. Det dreier seg om et helt nytt kunnskapsområde som man har vært nødt til å trenge inn i. Tekniske kunnskaper har vært og må fortsatt være et av de viktigste momenter i maskingrossistenes eksistensgrunnlag.» Kittelsen påpeker her to vesentlige endringer. En drei ning mot en større andel medlemmer fra bygg og anlegg, og datateknologien som ble mer og mer alminnelig i maskiner og utstyr, og følgende av dette. I det hele tatt betydde utviklingen, særlig av elektronikk og datastyring, nye utfordringer for foreningen. I MGFs DEN FORLENGEDE ARM salgsbetingelser fikk reklamasjonsbestemmelsene for elektronisk utstyr en ny tilføyelse: «Omkostningene ved feilsøking skal dekkes av kjøperen, med mindre det foreligger særskilt serviceavtale». Denne tilføyelsen berører et komplisert problemområde, nemlig de økte kostnadene i forbindelse med salg av maskiner med datautstyr. «Serviceomfanget for elektronikkutstyret er vanskelig å beregne og kunden har ikke som før de nødvendige kunnskaper for å finne feil og rette på dem. Utviklingen vil nok i større grad gå i retning av faste løpende serviceavtaler eller omfattende garanti», skriver Kittelsen avslutningsvis.

Han avslutter sin bok med et viktig juridisk poeng som er aktuelt også i dag: «Vi vet av erfaring at det er vanskelig å trekke grensen mellom leverandørenes serviceforpliktelser og rettsplikt, og kjøperens eget risiko-område. Når bevissituasjonen er uklar, har man ofte måttet gi seg, en god kunde har alltid rett».

Etter tusenårsskifte kan det synes som om foreningen mister noe av energien. Medlemstallet går ned og oppslutningen om generalforsamlingene blir mindre. Bortsett fra noen få interne og eksterne tiltak er ikke aktiviteten særlig stor. Men messene holder stand. Det kan synes som om foreningen konsentrerer seg mest om messene og på en måte lar andre aktiviteter ligge.

Etter hvert så flere i styret med økende uro på utviklingen. Noe måtte gjøres for å «gjenopplive» foreningen. Endringer måtte til, foreningen kunne ikke fortsatt bare være arrangør av messer og utstillinger. Det kunne i tilfelle andre gjøre. Daværende direktør Paul Eilertsen valgte å la ny krefter slippe til i denne omstillingsprosessen. Han hadde bare ett år igjen av sin funksjonstid, og valgte å tre tilbake på generalforsamlingen våren 2010. Samme høst ble Anita Helene Hall ansatt som ny leder. Sammen med den nye direktøren startet styret omstruktureringsarbeidet. Et viktig overordnet mål ble å tilrettelegge foreningens aktiviteter slik at den kunne være nyttig for alle gruppene og alle medlemmene innen foreningen. Medlemmene i fokus ble en rettesnor for foreningens styre og ledelse i deres videre arbeid.

Mer vital og moderne

Hovedmålene i omleggingen av foreningens virksomhet var å se på foreningens struktur og legge planer for foreningens virksomhet i årene fremover. Utfordringene var mange, både når det gjelder forholdet til medlemmene og for utstillingskonseptene. Den nye direktøren og styret fikk som viktige mål å skape merverdier for medlemmene blant annet gjennom aktiv markedsføring av foreningen. Flere tiltak ble satt i gang. Blant annet ble det besluttet at foreningen fra 2012 igjen selv skulle ha det fulle ansvaret for Den Tekniske Messen. En stor utfordring for en beskjeden organisasjon.

Moderniseringen handlet også om organisasjonsmessige forhold og en styrking av bemanningen med ansettelse av en fagsjef for å kunne øke foreningens aktivitet og gi rom for å utvide samarbeidet med myndighetene og andre aktører i bransjen. Dessuten skulle messekonseptene opprettholdes og videreutvikles.

På generalforsamlingen i april 2012, for øvrig den 100 i rekken, ble det gjort flere nye viktige organisasjonsmessige vedtak. Lovene endret navn til vedtekter, Rådet ble besluttet oppløst, likeså fondsstyret. Både Rådet og Fondet har en historie helt tilbake til årene etter krigen. Kittelsen skriver i sin bok: «På generalforsamlingen i februar 1949 ble det besluttet å utvide foreningens rådgivende utvalg som tidligere var etablert som klageinstans for fordelingssaker, til 12 medlemmer som samtidig ble valgt». Utvalget ble ikke lovfestet, men på generalforsamlingen i 1951 ble det besluttet en tilføyelse i foreningens lover: «Som rådgivende organ for styret velger generalforsamlingen et råd bestående av 10 medlemmer med personlige varamenn. Rådet skal avgi uttalelse i de saker som styret forelegger det. Til rådet er det gjerne blitt valgt tidligere formenn og andre fortjente tillitsmenn slik at rådet representerer en sum av foreningserfaring som det sittende styre alltid kan trekke på».

I de senere årene, forut for 2012, hadde rådet ikke hatt særlig stor betydning for foreningens virksomhet og ble derfor nå besluttet avviklet. Fondet ble opprettet etter vedtak på generalforsamlingen 5. desember 1957. Der heter det at «en del av foreningens midler skal overføres til et særskilt fond «Maskingrossisternes Forenings Fond» som forvaltes av et fondsstyre i overensstemmelse med spesielle vedtekter. Fondets vedtekter fastsettes av generalforsamlingen». Fondet skulle ha et styre på tre medlemmer, og i januar året etter ble styret konstituert. Bakgrunnen for opprettelsen av Fondet var at styret etter anmodning fra generalforsamlingen året før hadde plassert kr. 100.000 av foreningens midler i forskjellige verdipapirer. Det var disse verdipapirene som nå dannet grunnkapitalen i det nye fondet. Det er klart at å oppløse Rådet og Fonsdsstyret med deres lange historie ville skape debatt, og det ble det.

Særlig var det motstand fra de eldre medlemmene som ville beholde foreningen omtrent som den var. Men ved avstemningen ble forslagene vedtatt med god margin. Den nye tid hadde definitivt banket på døren. Et generasjonsskifte var på vei.

På generalforsamlingen i 2012 ble det også vedtatt at ingen skulle kunne ha verv i foreningen uten å være «operative personer i bransjen». Dette må sees sammen med avviklingen av rådet og fondet, og en presisering at det er styret som er ansvarlig for forvaltningen av foreningen og foreningens økonomiske midler. Av praktiske grunner ble Servicekontoret fra nå implementert i MGF og har dermed ikke lenger egne vedtekter.

Medlemssider

Siste nytt

Om oss

Foreningen

MGF – samler og styrker!

MGF i historien