Høsten har gått fra vondt til verre sett med covid-19-øyne. Norge er fortsatt annerledes landet hvor relativt få blir smittet, få er innlagt og vi har få som dør av viruset – så langt. Men, situasjonen i resten av verden har vist oss at vi ikke klarer å opprettholde produksjonen uten åpen grenser.

I vår var det landbruket som fryktet en katastrofe når ikke polakker og vietnamesere fikk komme til Norge. Jordbæråkere risikerte å ikke bli høstet, grønnsaksbønder var usikre på om de fikk sådd i tide og det var generell frykt for matmangel utover høsten. En nedadgående smittetrend gjorde at vi fikk unntak for arbeidsinnreise og de fleste bønder reddet nok sesongen med relativt normal omsetning.

I høst er det derimot vi i industrien og i bygg og anlegg som skal få det verste trykket. Norge som nasjon utdanner ikke nok fagarbeidere til at vi kan holde fabrikker og verft åpne, våre virksomheter melder at de ikke vil klare å møte leveransetider og det betyr tapt omsetning også for denne næringen. Det er vanskelig å se for seg at vi i tiden som kommer får unntak fra karanteneplikten, når en stor del av dagens smittetall stammer fra importsmitte. Restriksjonene blir strengere i privatlivet, folk er slitne av restriksjoner og tålmodigheten vil bli dårligere for at noen skal få unntak for å komme inn til landet hvis det er fare for at det forlenger de nasjonale innstrammingene vi nå opplever.

Det er helt klart at vi er blitt et land som er helt avhengig av at arbeidere flys inn for at vi skal klare å opprettholde produksjon og verdiskapning. Utfordringen er også at når gutta på gulvet uteblir, er en naturlig følge at også andre arbeidsgrupper som ingeniører og administrasjon blir permittert. Dette øker de offentlige utgiftene, og vil føre til økt bruk av oljefondet.

I mitt stille sinn tenker jeg at vi nå, mer enn noen ganger før, må få fokus på hvor viktig det er at vi fortsetter å utdanne fagarbeidere, at vi viser ungdom både hvor avhengig vi er av disse arbeidsgruppene og at det er jobber å få hvis man velger den utdanningsveien. Er det en ting covid-19 har lært oss, så er det at vi er avhengig av alle de sterke hendene som står for verdiskapningen vår. De sterke hendene som vet hvordan ting skal håndteres, betjenes, repareres og videreutvikles! Så la oss nok en gang slå ring om fagarbeiderne våre – i industri, bygg og anlegg, helse og omsorg, butikkfag, transport og sikkert mange andre bransjer. Kjære fagarbeidere dere er viktige, og vi trenger flere som dere!